«Du reagerer ikke alltid slik du gjør fordi du velger det. Ofte reagerer du slik nervesystemet ditt har lært at det må for å beskytte deg.»

Kort forklart

Nervesystemet er kroppens kontroll- og kommunikasjonssystem som styrer hvordan kroppen og hjernen oppfatter, tolker og reagerer på verden rundt oss. Når vi opplever trygghet, hjelper det oss med å være rolige, nysgjerrige og til stede. Når vi opplever fare eller langvarig stress, aktiverer det automatiske reaksjoner som kamp, flukt, frys eller kollaps.

I denne artikkelen ser vi nærmere på hvordan nervesystemet fungerer, hvordan det autonome nervesystemet påvirker reaksjonene våre, og hvordan dette henger sammen med psykisk helse, traumer, stress, regulering og kliniske perspektiver fra terapirommet og forskning.

Artikkelen er skrevet for deg som strever med avhengighet eller psykiske utfordringer, for deg som er pårørende, og for terapeuter, helsepersonell og andre fagfolk som ønsker en dypere forståelse av hva som skjer i mennesker når belastningen blir for stor.

I vårt arbeid med terapi, rus og avhengighet ser vi ofte at denne forståelsen reduserer selvkritikk og skam. Reaksjoner som tidligere har føltes uforståelige, blir mer gjenkjennelige som nervesystemets forsøk på å beskytte.

Å forstå nervesystemet kan derfor åpne for mer presis hjelp, mer medfølelse og nye muligheter for endring og heling.

Hva er nervesystemet og hjernen?

Hvis jeg spør mennesker hva som styrer hvordan vi reagerer på verden rundt oss, får jeg ofte svaret:

«Tankene våre.»

Det er forståelig.

Vi lærer tidlig at det er tankene som bestemmer hvordan vi føler oss og hvordan vi handler.

Men virkeligheten er mer kompleks.

Før vi rekker å tenke bevisst, har kroppen allerede begynt å tolke situasjonen vi står i. Den vurderer om vi er trygge, om vi må være på vakt, om vi bør trekke oss unna, eller om vi kan slappe av.

Dette skjer gjennom nervesystemet – et avansert kommunikasjonssystem som hele tiden registrerer hva som skjer både inni oss og rundt oss.

Derfor kan kroppen reagere lenge før vi rekker å forstå hvorfor.

Nervesystemet og det perifere nervesystemet er kroppens kontroll- og kommunikasjonssystem

Nervesystemet består av hjernen, ryggmargen og et omfattende nettverk av nerver som forbinder hele kroppen. Det deles inn i sentralnervesystemet og det perifere nervesystemet.

Det består av nerveceller og gliaceller, og de perifere nervebanene formidler signaler mellom kroppen og sentralnervesystemet.

Nervesystemet har én grunnleggende oppgave:

Å hjelpe oss med å overleve, tilpasse oss og fungere i møte med omgivelsene.

Hvert eneste sekund mottar nervesystemet enorme mengder informasjon. Det registrerer blant annet:

• lyder
• ansiktsuttrykk
• kroppsspråk
• smerte
• temperatur
• puls
• pust
• muskelspenninger
• minner
• tidligere erfaringer

Det meste skjer uten at vi er bevisste på det.

Det betyr at mye av det vi opplever som følelser eller magefølelse, faktisk starter som automatiske prosesser i nervesystemet.

Det autonome nervesystemet – kroppens autopilot

En stor del av disse reaksjonene styres av det autonome nervesystemet.

«Autonomt» betyr at systemet fungerer uten at vi trenger å tenke over det. Det autonome nervesystemet deles inn i to hoveddeler: det sympatiske og det parasympatiske nervesystemet.

Du bestemmer ikke bevisst at hjertet skal slå. Du bestemmer ikke at pupillene skal trekke seg sammen. Du bestemmer heller ikke alltid når kroppen går i alarmberedskap.

Det autonome nervesystemet vurderer kontinuerlig ett grunnleggende spørsmål:

«Er jeg trygg akkurat nå?»

Hvis svaret oppleves som ja, får kroppen lettere tilgang til ro, kontakt, læring og fleksibilitet.

Hvis svaret oppleves som nei, begynner kroppen å mobilisere for å beskytte deg.

Dette skjer ofte raskere enn den bevisste tenkningen. Den sympatiske delen mobiliserer kroppen, mens den parasympatiske delen hjelper kroppen tilbake til ro.

Det er derfor mange mennesker sier:

«Jeg vet at det ikke er farlig – men kroppen min tror det.»

Det er en beskrivelse som ofte gir mening når vi forstår hvordan nervesystemet fungerer. Her snakker vi om autonom funksjon, ikke om det somatiske nervesystemet, som blant annet kontrollerer skjelettmuskulaturen.

Hvorfor reagerer kroppen før tankene?

Mange blir frustrerte over egne reaksjoner.

«Hvorfor blir jeg så redd?»

«Hvorfor kjenner jeg uro uten grunn?»

«Hvorfor får jeg hjertebank når jeg vet at alt er bra?»

Disse spørsmålene er forståelige. Men de bygger ofte på en antakelse om at kroppen alltid skal følge logikken.

Slik fungerer den ikke.

Nervesystemet er utviklet for å oppdage mulig fare så raskt som mulig. Fra et evolusjonært perspektiv var det langt tryggere å reagere én gang for mye enn én gang for lite.

Derfor prioriterer kroppen sikkerhet fremfor presisjon.

Det betyr at den noen ganger kan reagere kraftig på signaler som i dag ikke lenger representerer en reell fare.

Dette er særlig relevant for mennesker som har levd med langvarig stress, uforutsigbarhet eller traumatiske erfaringer.

Kroppen forsøker ikke å gjøre livet vanskelig. Den forsøker å beskytte deg – ut fra det den har lært.

Når alarmen blir stående på

Hos de fleste mennesker skrus kroppens alarmsystem av igjen når situasjonen er over.

Pulsen faller. Pusten roer seg. Musklene slipper taket.

Nervesystemet vender tilbake til en tilstand der vi kan hvile, tenke klart og være sammen med andre.

Men ved langvarige belastninger kan denne reguleringen bli vanskeligere. Da kan kroppen bli værende i en form for beredskap, selv når faren egentlig er over.

Noen opplever vedvarende uro. Andre blir konstant slitne. Noen reagerer med irritabilitet eller sinne. Andre trekker seg unna mennesker eller kjenner seg følelsesmessig numne.

Disse reaksjonene kan se svært forskjellige ut på utsiden, men de kan ha én ting til felles:

Et nervesystem som har brukt lang tid på å beskytte et menneske mot det det opplever som fare.

Å forstå dette betyr ikke at alle reaksjoner skyldes traumer, eller at biologiske, sosiale eller medisinske forhold blir mindre viktige.

Angst kan også henge sammen med biologiske forhold og samspillet mellom signalstoffer som serotonin og dopamin. Poenget er at nervesystemet har en sentral rolle i helheten – og at det kan gi oss verdifull innsikt i hvorfor mennesker reagerer som de gjør.

Fra klinisk praksis

Gjennom årene har jeg møtt mange mennesker som har sagt:

«Jeg forstår ikke hvorfor jeg reagerer så sterkt. Jeg vet jo at det ikke er farlig.»

En sammensatt klinisk vignett illustrerer dette.

En kvinne i 30-årene oppsøker terapi fordi hun opplever sterk uro i sosiale situasjoner. Hun blir anspent når mennesker hever stemmen, unngår konflikter og kjenner ofte hjertebank uten å forstå hvorfor.

Hun beskriver seg selv som «for sensitiv».

Etter hvert forteller hun om en oppvekst der konflikter ofte kom uten forvarsel. Stemningen hjemme kunne endre seg på sekunder, og hun lærte tidlig å lese ansiktsuttrykk, tonefall og kroppsspråk for å forsøke å forutse hva som ville skje.

Det som en gang var en nødvendig overlevelsesstrategi, var fortsatt aktiv mange år senere.

Problemet var ikke at kroppen reagerte.

Problemet var at den reagerte på dagens situasjoner med gårsdagens erfaringer.

Da hun forstod dette, sluttet hun gradvis å se på seg selv som svak. I stedet begynte hun å møte reaksjonene sine med større forståelse og nysgjerrighet.

Det ble et viktig vendepunkt i behandlingen.

Kamp, flukt, frys og kollaps

Når nervesystemet oppfatter fare, forsøker det å beskytte oss. Reaksjonen skjer ofte automatisk og uten et bevisst valg.

De mest kjente beskyttelsesresponsene er kamp, flukt, frys og kollaps.

Kamp

Kroppen mobiliserer energi for å møte trusselen.

Dette kan komme til uttrykk som irritasjon, sinne, kontrollbehov eller en opplevelse av å måtte kjempe.

Flukt

Kroppen forsøker å komme seg unna.

Det kan innebære rastløshet, unngåelse, overdreven aktivitet eller et sterkt behov for å trekke seg bort fra situasjoner som oppleves belastende.

Frys

Noen ganger vurderer nervesystemet at verken kamp eller flukt er mulig. Da kan kroppen gå inn i en tilstand av immobilisering.

Mennesker beskriver dette som å bli helt tomme, handlingslammet eller ute av stand til å reagere.

Kollaps

Ved svært høy eller langvarig belastning kan enkelte oppleve en dyp følelse av oppgitthet, energiløshet eller følelsesmessig avstenging.

Disse reaksjonene er ikke tegn på svakhet.

De er biologiske beskyttelsesmekanismer som har utviklet seg gjennom evolusjonen. Hvordan de kommer til uttrykk, varierer fra person til person.

Hva sier forskningen?

De siste tiårene har forskningen gitt oss en langt bedre forståelse av hvordan nervesystemet påvirker psykisk helse.

Studier viser blant annet at langvarig stress kan føre til vedvarende aktivering av kroppens stressystemer, noe som igjen kan påvirke følelsesregulering, søvn, konsentrasjon og evnen til å håndtere belastninger.

Forskning på traumatiske erfaringer viser også at hjernens alarm- og reguleringssystemer kan bli mer følsomme etter gjentatte belastninger. Dette betyr ikke at mennesker er «ødelagte», men at kroppen kan bli raskere aktivert i situasjoner som oppleves som truende.

Samtidig viser forskning at hjernen og nervesystemet er plastiske. Nervesystemet utvikles tidlig i fosterutviklingen, og de fleste nerveceller har delt seg før fødselen.

I vårt arbeid med mennesker ser vi at det i første omgang ofte er trygghet og regulering som åpner for endring. Erfaringsbaserte og plastiske forandringer skjer i stor grad etter fødselen, særlig i barneårene, der ulike erfaringer spiller inn i en rekke utviklingsprosesser.

Gjennom trygge relasjoner, terapi, søvn, fysisk aktivitet og regulerende erfaringer kan mennesker utvikle større fleksibilitet og bedre evne til å regulere stress.

Det er også viktig å være nyansert.

Polyvagal teori har vært betydningsfull for hvordan mange terapeuter forstår regulering og trygghet i terapi. Samtidig er deler av teorien fortsatt gjenstand for faglig diskusjon, og ikke alle hypotesene er like godt dokumentert empirisk.

Skader i nervesystemet har dessuten ofte begrenset evne til reparasjon.

Derfor bør teorien brukes som et klinisk perspektiv – ikke som en fullstendig forklaring på alle menneskelige reaksjoner.

Vanlige myter og misforståelser

Myte 1: Jeg burde kunne kontrollere reaksjonene mine hvis jeg bare tenker positivt

Tankene våre betyr mye, men nervesystemets automatiske reaksjoner skjer ofte før den bevisste tenkningen rekker å gripe inn.

Myte 2: Hvis kroppen reagerer, betyr det at det faktisk er farlig

Ikke nødvendigvis.

Kroppen kan reagere på signaler som minner om tidligere belastninger, selv om situasjonen i dag er trygg.

Myte 3: Et aktivert nervesystem betyr at noe er galt med deg

Nei.

Det betyr først og fremst at kroppen forsøker å beskytte deg.

Utfordringen oppstår når beskyttelsen fortsetter lenge etter at faren er over.

Myte 4: Alle mennesker reagerer likt på stress

Nei.

Tidligere erfaringer, genetiske faktorer, fysisk helse, relasjoner og livssituasjon påvirker hvordan nervesystemet reagerer.

Hva betyr dette for terapeuter?

For terapeuter handler kunnskap om nervesystemet ikke bare om teori.

Det handler om hvordan vi møter mennesker.

Når vi forstår at sterke reaksjoner ofte er automatiske beskyttelsesresponser, blir det lettere å møte klienter med nysgjerrighet fremfor frustrasjon.

Da blir spørsmålene annerledes.

Ikke:

«Hvorfor gjør du dette?»

Men:

«Hva forsøker kroppen din å beskytte deg mot?»

Denne måten å tenke på kan bidra til å redusere skam, styrke den terapeutiske alliansen og åpne for nye måter å arbeide med regulering og endring.

TBAT-perspektivet

I TBAT ser vi nervesystemet som en viktig del av en helhetlig forståelse av mennesket.

Vi mener ikke at alle psykiske plager skyldes traumer.

Vi mener heller ikke at biologiske, medisinske eller sosiale faktorer kan forklares av én modell.

Det vi ønsker, er å hjelpe terapeuter til å forstå hvordan nervesystemet, relasjoner, livshistorie, psykisk helse og avhengighet påvirker hverandre.

Når denne forståelsen kombineres med trygghet, faglighet og gode terapeutiske relasjoner, øker muligheten for varig endring.

Oves refleksjon

Noe av det som har gjort størst inntrykk på meg gjennom årene, er hvor lett mennesker begynner å dømme seg selv.

«Jeg er for svak.»

«Jeg overreagerer.»

«Det er noe galt med meg.»

Jeg har etter hvert begynt å tenke annerledes.

Ofte er det ikke mennesket som er problemet.

Ofte er det et nervesystem som har gjort akkurat det det var utviklet for: å beskytte.

Når mennesker forstår dette, skjer det ofte noe viktig.

De går fra selvkritikk til selvforståelse.

Og etter min erfaring er det vanskelig å skape varig endring uten nettopp den bevegelsen.

Slik henger dette sammen

Nervesystemet påvirker – og påvirkes av – mange deler av livet.

Det henger blant annet sammen med:

• psykisk helse
• traumer
• følelsesregulering
• tilknytning
• stress
• søvn
• relasjoner
• avhengighet
• fysisk helse

Derfor er kunnskap om nervesystemet relevant langt utover traumefeltet.

Vanlige spørsmål (FAQ)

Hva er nervesystemets viktigste oppgave?

Nervesystemets hovedoppgave er å registrere, tolke og reagere på informasjon fra kroppen og omgivelsene slik at vi kan overleve, tilpasse oss og fungere i hverdagen.

I praksis er dette systemet det som fører signaler mellom hjerne, ryggmarg og kropp, og nerveimpulser er kortvarige elektriske signaler. Disse signalene skyldes strøm av ioner gjennom cellemembranen. Hastigheten påvirkes av aksonets diameter og øker ved myelinisering.

Hva er det autonome nervesystemet?

Det autonome nervesystemet styrer kroppens automatiske funksjoner, som pust, puls, fordøyelse og stressreaksjoner, uten at vi trenger å tenke bevisst på dem.

Hvorfor reagerer kroppen før tankene?

Fordi nervesystemet er utviklet for å oppdage og reagere raskt på mulig fare.

Raske reaksjoner bygger på nerveimpulser som går mellom nerveceller gjennom synapser, og denne funksjonen gjør at kroppen handler før tanken er ferdig. Dette skjer ofte før den bevisste delen av hjernen rekker å analysere situasjonen.

En synapse er kontaktstedet mellom nervecellene og har en presynaptisk og en postsynaptisk del. Fra cellekroppen går små grener, og i synapsespalten frigjøres transmittersubstanser som aktiverer reseptorer på den neste cellen.

Signaloverføring kan være eksitatorisk eller inhibitorisk, og frekvenskoding er viktig for hvor sterkt signalet oppfattes.

Kan nervesystemet bli mer regulert?

Ja. Mange opplever bedring gjennom trygge relasjoner, terapi, søvn, fysisk aktivitet, stressmestring og andre erfaringer som styrker kroppens evne til regulering.

Er polyvagal teori vitenskapelig bevist?

Polyvagal teori har hatt stor innflytelse på traumefeltet og klinisk praksis. Samtidig er deler av teorien fortsatt omdiskutert i forskningsmiljøer.

Den bør derfor brukes som et nyttig perspektiv, ikke som en fullstendig forklaringsmodell.

Kilder

Systematiske oversikter og forskning

• McEwen, B. S. (2007). Physiology and Neurobiology of Stress and Adaptation.
• Teicher, M. H., & Samson, J. A. (2016). Annual Research Review: Enduring neurobiological effects of childhood abuse and neglect.
• National Scientific Council on the Developing Child, Harvard University. Excessive Stress Disrupts the Architecture of the Developing Brain.
• World Health Organization. Mental Health.
• Folkehelseinstituttet. Psykisk helse.

Faglitteratur

• Siegel, D. J. – The Developing Mind
• van der Kolk, B. – The Body Keeps the Score
• Porges, S. – The Pocket Guide to the Polyvagal Theory
• Perry, B. D. & Winfrey, O. – What Happened to You?