Hjelpefeltet er i endring – men gir vi god nok integrert behandling?

Etter mange år i arbeid med rus, psykisk helse og traumer har én erkjennelse blitt stadig tydeligere for meg: Reell, integrert behandling handler om å forstå hvordan biologiske, psykologiske, relasjonelle og sosiale faktorer virker inn på hverandre. Det handler om å tilby en helhetlig behandling som ser mennesket som mer enn en diagnose eller en symptomliste.

Mennesker kommer ikke i siloer. Likevel er store deler av hjelpefeltet organisert nettopp slik. Vi har opprettet egne, adskilte tjenester for:

• rusomsorg og avhengighet
• psykisk helsevern
• traumebehandling
• familierådgivning og pårørendearbeid
• spesifikke systemer for barn og unge

Hvert fagområde gjør en uvurderlig og viktig jobb. Problemet oppstår når mennesket må tvinges til å passe inn i systemets rammer – i stedet for at systemet tilpasses mennesket. For den som søker hjelp, henger livet sjelden oppdelt sammen.

Når hjelpen speiler det sammensatte livet mennesker faktisk lever, blir det lettere å forstå det som gjør vondt, og dermed finne en mer målrettet, integrert behandling og støtte. Det betyr ikke litt av alt, men riktig hjelp som tar høyde for hele livssituasjonen.

Da jeg sluttet å lete etter én forklaring

Tidlig i min karriere forsøkte jeg, som mange andre hjelpere, å forstå klientene ut fra hovedproblemet de kom med. Hvis de søkte hjelp for rus, handlet samtalene primært om rus. Kom de med angst, handlet det om angst.

Men etter hvert oppdaget jeg noe som endret måten jeg arbeider på fundamentalt. Når vi bygget trygghet og så bak symptomene, avdekket vi raskt sammenhengene:

• Bak rusen lå det ofte en lammende, uforløst skam.
• Bak angsten lå det gjerne kronisk stress eller belastende relasjonserfaringer.
• Bak depresjonen lå det dyp ensomhet, tap eller følelsen av aldri å være god nok.

Symptomene eksisterte sjelden alene; de var vevd tett sammen med menneskets historie. En klient som søker hjelp for et overforbruk av alkohol, strever som regel samtidig med angst, søvnvansker, relasjonelle konflikter hjemme og lav selvfølelse.

Hvilket fagområde tilhører disse menneskene? Svaret er ofte: Alle – og ingen.

Når systemene blir viktigere enn menneskene

Jeg tror de aller fleste hjelpere har et genuint ønske om å se hele mennesket. Likevel gjør organiseringen av tjenestene det vanskelig i praksis. Klienten sendes videre fra instans til instans, historien må fortelles på nytt, og problemene deles opp for å passe inn i de ulike ansvarsområdene. Resultatet er at mennesket ofte opplever at ingen egentlig ser helheten.

Spesialisering er ikke feil – vi trenger dyktige spesialister. Men vi har et prekært behov for fagpersoner som har kompetanse til å gi en genuin integrert behandling på tvers av fagområdene.

De siste årene har heldigvis forskningen innen psykisk helse beveget seg mot en mer integrert forståelse:

• Traumeforskning viser hvordan belastende erfaringer preger både kropp, følelser og relasjoner.
• Reguleringsforskning gir oss dypere innsikt i hvordan et overbelastet nervesystem styrer tanker, atferd og emosjonelle reaksjoner.
• Avhengighetsforskning understreker at rusproblemer må forstås i lys av langt flere faktorer enn kun det fysiske rusmiddelet.

Ingen av disse fagfeltene sitter på hele svaret alene, men til sammen bekrefter de det samme: Mennesker med sammensatte utfordringer må møtes med en helhetlig og integrert behandling.

Fremtidens hjelpere trenger brokompetanse

For å møte dette behovet trenger ikke fremtidens terapeuter å bli eksperter på absolutt alt, men de må kunne identifisere og jobbe med helheten. De trenger det jeg liker å kalle brokompetanse – evnen til å se de levende forbindelsene mellom traumer, psykisk helse, avhengighet, regulering, skam og livshistorie.

Tidligere stilte jeg ofte spørsmålet: «Hva er hovedproblemet?» I dag spør jeg konsekvent: «Hvordan henger dette sammen?»

Det første spørsmålet leter etter én isolert årsak. Det andre åpner for den dype forståelsen som faktisk trengs for å tilby god integrert behandling. Når en terapeut forstår hvordan traumer lammer reguleringsevnen, eller hvordan skam opprettholder en avhengighet, blir det langt enklere å tilpasse behandlingen til det reelle behovet.

Derfor ble TBAT utviklet

Det var nettopp for å tette dette gapet i hjelpefeltet at TBAT ble utviklet. Gjennom mange år med klinisk praksis så vi de samme mønstrene gjenta seg: Mennesker kom ikke med sorterte utfordringer, de kom med hele livene sine.

TBAT er utviklet som et fagprogram og en videreutdanning for å gi terapeuter og hjelpere den nødvendige brokompetansen. Målet er ikke å erstatte den eksisterende fagkompetansen ute i tjenestene, men å gi fagfolkene verktøyene til å gi en mer treffsikker og integrert behandling i praksis.

Når vi forstår sammenhengene, kan vi også tilby en langt mer virksom og helhetlig oppfølging.

Ofte stilte spørsmål

Hva menes med integrert behandling i praksis?

Integrert behandling betyr at man behandler sammensatte utfordringer, som for eksempel psykisk helse og rus, samtidig og i en sammenheng, i stedet for å splitte dem opp i ulike, uavhengige behandlingstilbud.

Hva betyr det at hjelpefeltet er for oppdelt?

Det betyr at systemet er organisert i faglige siloer, for eksempel rus for seg og psykisk helse for seg. Dette gjør at klienter med sammensatte utfordringer ofte blir kasteballer i systemet i stedet for å få en samlet, helhetlig behandling.

Hva menes med brokompetanse for terapeuter?

Brokompetanse er evnen til å se og arbeide i skjæringspunktet mellom ulike fagfelt. Det handler om å forstå hvordan for eksempel et traume påvirker nervesystemets regulering, og hvordan dette igjen kan drive en avhengighet som en mestringsstrategi.

Hvorfor er det viktig å involvere pårørende i et helhetlig forløp?

Klinisk erfaring og forskning viser at mange utfordringer er nært knyttet til relasjoner. Pårørende er ofte den viktigste støtten et menneske har. Ved å inkludere dem og gi god informasjon, styrker vi rammene rundt klientens tilfriskning.

Oppsummering

Utfordringen i dagens hjelpefelt er ikke at vi har for mange spesialister. Utfordringen er at menneskene vi møter ikke lever liv som lar seg dele opp i ryddige, faglige siloer.

Fremtidens terapeuter og hjelpere trenger noe mer enn dyp kunnskap innenfor kun ett snevert område; de trenger kompetanse som gjør dem i stand til å tilby en reell integrert behandling. For mennesker kommer aldri med én isolert historie – de kommer med hele livet sitt. Og det er i møte med hele den historien at den virkelige terapien begynner.