«Problemet er ikke at vi kan se våre egne feil. Problemet oppstår når vurderingen av det vi gjorde, blir en dom over hvem vi er.»

Kort forklart: Hva betyr det å være selvkritisk?

Å være selvkritisk betyr å vurdere egne handlinger, egenskaper eller prestasjoner kritisk. I seg selv er ikke dette nødvendigvis negativt. Evnen til å se egne feil er viktig – den gjør det mulig å lære, ta ansvar, reparere og utvikle oss som mennesker, og kan også brukes til å bygge et bedre forhold til seg selv.

Denne teksten er skrevet for deg som strever med selvkritikk, psykiske utfordringer eller avhengighet, for pårørende som prøver å forstå det som skjer, og for helsepersonell, ledere og HR-ansvarlige som trenger et faglig språk og konkrete perspektiver. Vi ser ofte i terapirommet at problemet oppstår når vurderingen av det vi gjorde, blir en gjennomgående dom over hvem vi er. Da går selvrefleksjon fra å være nyttig til å bli destruktiv, og det kan låse fast skam, uro og gamle mønstre i stedet for å støtte endring.

Kort sagt: sunn selvkritikk handler om læring, mens destruktiv selvkritikk angriper egen verdi som menneske. Her ser vi nærmere på hva selvkritikk er, forskjellen på sunn selvrefleksjon og nådeløs indre kritikk, hvordan dette henger sammen med skam, traumer og avhengighet, og hva som faktisk kan hjelpe deg med å endre mønstrene og få det bedre.

Det er stor forskjell på:

• - «Dette gjorde jeg ikke godt nok» og «Jeg er ikke god nok.»
• - «Jeg gjorde en feil» og «Jeg er mislykket.»
• - «Jeg såret et menneske» og «Jeg er et forferdelig menneske.»

Når selvkritikken blir rigid, global og nådeløs, kan den påvirke selvbildet, følelsene, relasjonene og måten vi møter utfordringer på. Forskning forbinder høy selvkritikk med en rekke former for psykiske plager, men sammenheng betyr ikke at selvkritikk alene er årsaken til disse vanskene.

Hva er selvkritikk?

Selvkritikk kan forstås som en negativ evaluering av egne tanker, handlinger, egenskaper eller selvet mer generelt. Den kan være tydelig og direkte: «Jeg er håpløs.» Men den kan også være langt mer subtil i form av en negativ indre dialog:

• - «Dette burde du klart.»
• - «Hvorfor får alle andre dette til?»
• - «Ikke tro at du er noe.»
• - «Du må skjerpe deg.»
• - «Du kan ikke gjøre feil nå.»
• - «Hvis folk virkelig kjente deg, ville de sett hvor utilstrekkelig du er.»

Forskningen beskriver selvkritikk som et sammensatt fenomen som ikke bare omfatter selvkritiske tanker, men også følelser og handlinger knyttet til skam, skyld, sinne mot seg selv, perfeksjonistisk strev, unngåelse og selvstraff.

Det betyr at selvkritikk ikke bare handler om hva vi tenker i øyeblikket, men også om hvordan vi forholder oss til egne følelser og hva vi føler når vi ikke lever opp til egne eller andres forventninger.

Er det negativt å være selvkritisk?

Ikke nødvendigvis. Dette skillet er helt avgjørende.

Tenk deg at du håndterer en konflikt dårlig. Etterpå tenker du: «Jeg ble for defensiv. Jeg lyttet ikke godt nok. Neste gang må jeg prøve å stoppe opp før jeg svarer.» Dette er sunn, kritisk selvrefleksjon. Den har en retning fremover:

• - Hva skjedde?
• - Hva var mitt ansvar?
• - Hva kan jeg lære?
• - Hva kan jeg gjøre annerledes?

Sammenlign det med: «Jeg ødelegger alltid alt. Jeg er helt håpløs med mennesker.»

Her har vurderingen flyttet seg fra handling til person, og fra noe spesifikt («jeg håndterte situasjonen dårlig») til noe globalt («jeg er dårlig»). Det første åpner for endring; det andre skaper handlingslammelse og selvsabotasje.

Sunn selvrefleksjon og destruktiv selvkritikk

En nyttig måte å skille disse på er å spørre: Hva gjør denne indre stemmen med meg, og hvordan kan jeg bli bevisst virkningen den har?

• - Konstruktiv selvrefleksjon sier: «Dette må du ta ansvar for.» Den kan være ubehagelig, men den peker fremover: Hva gjør jeg nå?
• - Destruktiv selvkritikk sier: «Dette beviser hvem du egentlig er.» Den låser personen fast i fortiden: Se hva du gjorde, du kommer aldri til å forandre deg.

Dette skillet blir særlig viktig i terapi. Målet kan aldri være å fjerne menneskets evne til å vurdere seg selv kritisk. Målet må være å gjøre vurderingen mer presis, mindre global og mer endringsorientert.

Hvor kommer den indre kritiker og kritikeren fra?

Det finnes ikke én enkelt forklaring. Sterk selvkritikk utvikles gjennom et komplekst samspill mellom mange faktorer:

• - biologisk temperament og sårbarhet
• - tidlige relasjonelle erfaringer og oppdragelse
• - kultur, samfunnsnormer og skolemiljø
• - erfaringer med mobbing og sosial sammenligning
• - prestasjonsmiljøer der verdi ble knyttet til resultater
• - skam, avvisning, utrygg tilknytning og traumer
• - senere krevende livserfaringer

For noen kan kritikken ligne stemmer de har hørt tidligere – en forelder, lærer, trener eller partner. Men det betyr ikke at all selvkritikk utelukkende kan spores tilbake til barndommen; vi kan utvikle selvkritiske mønstre gjennom hele livet.

Det interessante spørsmålet er derfor ikke bare «hvem gjorde meg selvkritisk?», men heller: «Hvordan lærte jeg at min egen måte å snakke til meg selv på var nødvendig?»

Når kritikken flytter inn

Et barn som gjentatte ganger blir kritisert, trenger ikke fortsette å høre kritikken utenfra resten av livet. Etter hvert lærer barnet å gjøre jobben selv:

• - «Ikke gjør feil.»
• - «Ikke vær vanskelig.»
• - «Ikke vis svakhet.»
• - «Skjerp deg.»

Den ytre stemmen blir gradvis til en indre stemme vi blir kjent med innenfra, og som etter hvert også kan styre oss. Men det finnes en interessant side ved dette: Den indre kritikeren kan opprinnelig ha hatt en beskyttende funksjon.

• - Hvis barnet lærte at feil førte til ydmykelse, ble selvkritikk en måte å forhindre nye feil på.
• - Hvis barnet lærte at anerkjennelse krevde prestasjon, ble kritikken en indre motor: «Jobb hardere!»
• - Hvis barnet lærte at andre kunne angripe, ble strategien: «Finn feilene dine før de andre gjør det.»

Det som i voksen alder oppleves som en fiende på innsiden, har i mange tilfeller startet som et desperat forsøk på beskyttelse.

Møte med din indre kritiker: Når kritikeren prøver å hjelpe

Dette høres paradoksalt ut. Hvordan kan en stemme som sier «du er verdiløs» være ment som beskyttelse? Fordi funksjon og effekt ikke alltid er det samme.

Tenk på en person som er livredd for å mislykkes. Den indre stemmen presser på: «Dette er ikke godt nok, jobb mer!»

• - Funksjonen kan være: unngå nederlag, unngå kritikk, eller beholde kontroll.
• - Effekten blir derimot: utmattelse, angst, skam, lammende selvsabotasje eller en følelse av aldri å strekke til.

Dette gir oss et viktig terapeutisk spørsmål: Hvis selvkritikken forsøker å beskytte deg – hva er det den forsøker å beskytte deg mot, og hvordan kan du håndtere det på en mindre brutal måte?

Selvkritikk og perfeksjonisme

Selvkritikk og perfeksjonisme henger tett sammen. Men perfeksjonisme handler sjelden bare om å like orden og kvalitet; det problematiske oppstår når feil tillegges eksistensiell betydning: «Hvis jeg gjør en feil, betyr det at jeg er mislykket som menneske.»

Da blir oppgaven mer enn en oppgave, og tilbakemeldingen oppleves som en trussel mot selve selvbildet. Dette skaper en brutal standard der «godt» aldri er godt nok. For dersom godt nok faktisk var godt nok, ville den indre kritikeren miste jobben sin.

«Jeg presterer best når jeg er hard mot meg selv»

Dette er viktig å ta på alvor. Mange høytpresterende vil si: «Selvkritikken fungerer. Det er derfor jeg har kommet dit jeg er.» Og kanskje har de delvis rett i at frykten for å feile kan drive frem enorme arbeidsmengder.

Men spørsmålet er ikke bare om det virker; spørsmålet er hva det koster. Hvis drivkraften er en konstant trussel om at «hvis du ikke lykkes, er du verdiløs», betaler personen en skyhøy psykologisk pris i form av kronisk stress og uro.

Vi skal derfor ikke bare si «slutt å være så hard mot deg selv». For personen oppleves kritikken som selve reisverket som holder hverdagen sammen. Før vi endrer strategien, må vi forstå hva den har gjort for personen over tid, og hvorfor personen ikke ønsker å miste den.

Selvkritikk og selvbilde

Selvkritikk og et negativt selvbilde opprettholder hverandre i en fastlåst sirkel, og former ofte et smertefullt forhold til en selv. Hvis du bærer på et selvbilde som sier at du er utilstrekkelig, vil feil automatisk bli brukt som bevis:

• - En krevende situasjon blir til: «Der ser du.»
• - En relasjonell konflikt blir til: «Jeg visste det.»
• - En avvisning blir til: «Selvfølgelig ville ingen ha meg.»

Den indre kritikeren fungerer nesten som en aktor i en rettssak som utelukkende leter etter bevis for en dom som allerede er avsagt. Positive tilbakemeldinger og suksesser blir samtidig avvist som flaks eller høflighet («hvis de bare visste hvordan jeg egentlig er...»).

Selvkritikk og skam

Her kommer vi til et kjernefelt:

• - Skyld handler om: «Jeg gjorde noe galt.»
• - Skam handler om: «Det er noe galt med meg.»

Selvkritikken glir ofte umerkelig over fra det ene til det andre: «Jeg burde ikke sagt det» blir til «hvorfor er jeg sånn?», og ender opp i «jeg er et ødelagt menneske». Forskning viser at måten vi håndterer disse følelsene på – om vi kan føle oss fastlåst i skam eller i stand til å ta konstruktivt ansvar – er avgjørende for psykisk helse og tilfriskning.

Når selvkritikk blir selvstraff

Noen ganger søker ikke personen bare å forstå hva som gikk galt, men ender opp i ren selvstraff:

• - «Jeg fortjener ikke å ha det bra.»
• - «Etter det jeg har gjort, har jeg ingen rett til å være lykkelig.»
• - «Jeg må straffes for dette.»

Dette forveksles ofte med ansvarlighet, men ansvar og selvstraff er motsetninger. Ansvar spør: Hva må jeg gjøre nå for å rette opp? Selvstraff sier: Du skal fortsette å lide. Når all energi brukes på å straffe seg selv for fortiden, blir det ingen kapasitet igjen til å skape reell endring i nåtiden.

Selvkritikk og behovet for kontroll

Selvkritikk kan gi en illusjon av kontroll: «Hvis dette skjedde fordi jeg er dum, kan jeg forhindre det neste gang ved å være smartere.»

Det kan paradoksalt nok føles tryggere å tenke «alt var min feil» enn å akseptere den sårbare realiteten: «Noe vondt skjedde som jeg ikke hadde kontroll over.» I terapirommet ser vi ofte hvordan selvbebreidelse brukes for å unngå å kjenne på ren maktesløshet.

Selvkritikk og relasjoner

Den indre kritikeren farger også relasjonene våre og hvordan vi tolker menneskene rundt oss. Hvis du hele tiden forventer kritikk, blir du ekstremt sårbar for vanlige tilbakemeldinger.

Dersom partneren din sier «jeg skulle ønske du hjalp litt mer til hjemme», hører du kanskje «du er en udugelig partner». Da svarer du defensivt eller med sinne – ikke fordi partneren angrep deg, men fordi kommentaren traff en dom du allerede bar på innsiden. Sterk selvkritikk gjør det vanskelig å skille mellom en konkret tilbakemelding og en total avvisning av hvem du er.

Hvorfor ros ikke alltid hjelper

Dette forklarer også hvorfor oppmuntring og komplimenter ofte preller rett av. Når noen sier «du gjorde en fantastisk jobb», avviser det indre filteret rosen: «De vet ikke hvor mye jeg slet, eller hvor utilstrekkelig jeg egentlig er.»

Det er derfor lite virksomt å bare møte en selvkritisk person med «men du er jo så flink!». Da ender man bare opp med å argumentere mot hverandre. Vi må i stedet undersøke selve filteret som gjør at kritikken godtas som fakta, mens anerkjennelsen forkastes.

Selvkritikk og traumer

Mange utvikler en hard indre kritiker etter relasjonelle traumer, overgrep eller emosjonell omsorgssvikt. Et barn som utsettes for krenkelser, tenker ofte: «Det må være min feil, for hvis det er min feil, kan jeg kanskje endre meg og bli trygg.»

Traumer fører ikke automatisk til selvkritikk, men erfaringene kan forrykke hvordan skyld, ansvar og trygghet tolkes. Terapeuten må derfor undersøke selvbebreidelsen konkret: Hva skjedde egentlig? Hva visste du da, og hva var faktisk innenfor din kontroll? I vårt arbeid med traumer ser vi ofte at dette må få ta lang tid for å gi et sannferdig bilde fremfor automatisk selvanklage.

Selvkritikk og avhengighet

Dette er et kjernefelt i TBAT. Avhengighet fører ofte med seg handlinger som kolliderer brutalt med personens verdier: løgn, manipulasjon, brutte løfter, fravær, omsorgssvikt og ødelagt tillit.

Når mennesket blir rusfritt, blir denne historien stående helt utilslørt. Uten rusen til å bedøve følelsene, kan den indre kritikeren bli nådeløs: «Se hva du har gjort. Du fortjener ikke familien din. Du er bare den ødelagte personen alle trodde du var.»

Her kan vi ikke bare si «slutt å være så streng med deg selv», for skaden som ble gjort kan være høyst reell. I vårt arbeid med dette ser vi ofte at klienten trenger hjelp til å ta ansvar uten selvutslettelse.

Ansvar uten selvutslettelse

Vi trenger ikke å velge mellom ansvar og selvmedfølelse. Et menneske kan si:

«Jeg gjorde alvorlig skade. Jeg må ta ansvar og forsøke å reparere det som kan repareres, og jeg må tåle at noen kanskje aldri vil stole på meg igjen. Men jeg skal ikke bruke resten av livet på å bevise at jeg fortjener å lide.»

Ansvar spør hva jeg må gjøre annerledes i dag. Selvfordømmelse konkluderer med at jeg aldri kan bli annerledes. Dette skillet er avgjørende for varig tilfriskning.

Den selvkritiske spiralen

Når selvkritikken tar overhånd, oppstår det ofte en destruktiv spiral:

Handling jeg angrer på → Selvkritikk → Skam → Opplevelse av å være håpløs → Uutholdelig smerte → Søken etter flukt/rus → Nye feiltrinn og konsekvenser → Nye bevis for kritikeren

Å bryte denne sirkelen handler ikke om å fjerne personlig ansvar, men om å erstatte skam og selvstraff med konstruktiv regulering og handling; i terapirommet ser vi ofte at spiralen går fra skam til flukt og deretter tilbake til nye bevis for kritikeren.

Fra klinisk praksis

En kvinne i 40-årene oppsøkte terapi etter å ha vært rusfri i flere måneder. Hun hadde barn, men under rusperioden hadde hun vært fraværende, brutt avtaler og sviktet grovt.

I en time sa hun med tårer i øynene: «Jeg kan aldri tilgi meg selv for det jeg utsatte barna mine for.»

Terapeuten spurte rolig: «Hva vil det gjøre for barna dine dersom du bruker resten av livet på å aldri tilgi deg selv?»

Hun ble helt stille. «Jeg vet ikke.»

«Hva trenger barna dine fra deg akkurat nå?» fortsatte terapeuten.

Svaret kom raskt: «At jeg er stabil. At jeg er ærlig. At jeg er til stede for dem hver dag.»

Da ble det tydelige skillet synlig: Hun kunne bruke resten av livet på å straffe seg selv for den moren hun en gang var, eller hun kunne bruke energien sin på å være den trygge moren hun ønsket å være i dag. Fortiden ble ikke visket ut, men retningen ble endret fra selvstraff til ekte ansvarlighet.

Hvorfor er det så vanskelig å gi slipp på selvkritikken?

Fordi den indre kritikeren lover oss noe: kontroll, beskyttelse, forbedring og moralsk oppreisning. Hvis vi bare ber noen «være snillere med seg selv», frykter de ofte at alternativet er latskap, ansvarsfraskrivelse eller likegyldighet.

Alternativet til selvkritikk må være troverdig. Det må være en mer moden og konstruktiv måte å holde seg selv ansvarlig på.

Selvmedfølelse er ikke å slippe seg selv unna

Selvmedfølelse betyr ikke at alt du gjør er greit, eller at du skal slutte å stille krav til deg selv.

Et selvmedfølende perspektiv handler om å si: «Det jeg gjorde her var ikke godt nok. Jeg må forstå hvorfor det skjedde og gjøre det jeg kan for å endre det – men jeg trenger ikke hate meg selv for å jobbe med endring.»

Forskning på selvmedfølelse og tilnærminger som Compassion Focused Therapy (CFT) viser at det å styrke selvmedfølelsen effektivt reduserer destruktiv selvkritikk og skam, samtidig som det øker motivasjonen for reell reparasjon.

Hvordan bli mindre selvkritisk?

1. Fang setningen

Legg merke til hva du faktisk sier til deg selv i den indre dialogen. Skriv ned setningene ordrett: «Du er...», «Du burde...», «Du klarer aldri...». Når ordene kommer ned på papir, blir det lettere å undersøke dem objektivt.

2. Skill handling fra person

Hvis stemmen sier «jeg er håpløs», spør: Hva gjorde jeg helt konkret? Kanskje var svaret bare at du leverte en oppgave for sent. En forsinket levering er et konkret problem som kan løses; selvkritikken peker ofte på feil eller mangler i deg som person, mens det å beskrive handlingen presist gir handlingsrom.

3. Undersøk funksjonen

Spør: Hva forsøker denne delen å oppnå her? Prøver kritikken å hindre at jeg driter meg ut, unngå avvisning eller holde kontroll? Ofte prøver den å beskytte noe sårbart i deg. Når du forstår målet, kan du finne en mindre brutal måte å oppnå det samme på.

4. Undersøk standarden din

Vurder om du måler deg selv etter umulige krav: Jeg må aldri gjøre feil, alle må like meg, jeg må alltid være sterk. Hvis kravene er umenneskelige, er det målesystemet det er feil på, ikke deg.

5. Bytt dom med informasjon

• - Bytt ut «jeg er svak» med «hva var det som ble for overveldende for meg her?» for å skape større forståelse og mindre fordømmelse.
• - Bytt ut «jeg ødelegger alltid» med «hva bidro jeg med som gjorde at dette sporet av?».
• - Bytt ut «jeg er en dårlig partner» med «hvilken konkret atferd i parforholdet må jeg endre?».

6. Legg merke til dobbeltstandarden

Spør deg selv: Ville jeg snakket slik til en venn som gjorde akkurat denne feilen? Hvis svaret er et klart nei, må du undersøke hvorfor du har et eget, nådeløst regelverk for deg selv.

7. Øv på ansvar uten angrep

Bruk formelen: «Dette var mitt ansvar, og jeg skal gjøre det jeg kan for å rydde opp.» Og sett punktum der – uten å legge til «...fordi jeg er et forferdelig menneske».

Hva betyr dette for terapeuter?

Når en klient uttrykker sterkt selvhat, hjelper det sjelden å bare avfeie det. Som terapeuter må vi gjerne utforske hva kritikeren faktisk gjør, og hvilken oppgave den prøver å løse, før vi utfordrer den:

• - «Hva er det du kritiserer deg selv for akkurat nå?»
• - «Hva er det denne harde stemmen forsøker å forhindre at skjer?»
• - «Hva er du redd ville skjedd dersom du sluttet å angripe deg selv?»

Svaret er ofte frykten for å bli lat, miste kontrollen eller gjenta gamle feil. Når vi forstår kritikerens oppgave, kan vi hjelpe klienten med å finne sunnere måter å ivareta ansvaret og tryggheten på.

Ove´s refleksjon

Jeg kjenner igjen den indre kritikeren fra mange mennesker jeg har møtt, og jeg kjenner den igjen fra mitt eget liv. Når du har levd på en måte som har skadet både deg selv og andre, finnes det ting du må se ærlig på. Det hjelper ikke å pynte på historien, og det hjelper ikke å bortforklare alt med traumer eller avhengighet.

Men det finnes en felle der ansvar glir over i ren selvstraff – som om det å hate seg selv lenge nok på magisk vis gjør opp for det man har gjort. Det gjør det ikke. Barna våre får ikke en tryggere forelder av at vi hater oss selv, og fortiden repareres ikke av at vi nekter oss selv fred.

Det som betyr noe, er hva vi gjør videre i vårt eget liv og i møte med dem vi har skadet. Kan vi erkjenne? Kan vi reparere? Kan vi tåle konsekvensene og leve annerledes i dag? Det er mye mer krevende enn bare å si «jeg er et dårlig menneske». For den setningen avslutter samtalen – mens ekte ansvar åpner den.

«Du trenger ikke frikjenne deg selv fra fortiden for å slutte å dømme deg selv til den samme fremtiden.»

Dette kan du ta med deg

• - Selvkritikk er en negativ evaluering av egne handlinger, egenskaper eller selvet.
• - Evnen til kritisk selvrefleksjon er sunn og nødvendig for læring og vekst.
• - Problemet oppstår når konkrete feil blir til globale dommer over hvem vi er som mennesker.
• - Den indre kritikeren har ofte oppstått som et forsvar mot feil, avvisning eller skam.
• - Selvkritikk kan oppleves motiverende på kort sikt, men har enorme psykologiske kostnader over tid.
• - I avhengighetsbehandling må vi alltid skille mellom konstruktivt ansvar og destruktiv selvstraff.
• - Selvmedfølelse betyr ikke ansvarsfraskrivelse, men gir styrke til å stå i ansvaret uten å knekke.
• - Målet er ikke å fjerne all selvrefleksjon, men å gjøre den indre dialogen mer presis, rettferdig og endringsorientert.

Vanlige spørsmål om å være selvkritisk (FAQ)

Hva betyr det å være selvkritisk?

Å være selvkritisk betyr å vurdere egne handlinger, prestasjoner, tanker eller egenskaper med et granskende blikk. Konstruktiv selvkritikk hjelper oss å lære, mens rigid og fiendtlig selvkritikk bryter ned selvfølelsen.

Hvorfor er jeg så hard mot meg selv?

Sterk selvkritikk kan skyldes tidligere relasjonelle erfaringer, høye prestasjonskrav, skam, mobbing, traumer eller en tillært overbevisning om at man må overvåke seg selv for å unngå feil og avvisning.

Hva er den indre kritikeren?

«Den indre kritikeren» er et psykologisk begrep for det automatiserte mønsteret av selvkritiske tanker og negativ indre dialog som dømmer våre handlinger og vår verdi, og den kan forstås som én av flere sider ved oss – ikke hele den vi er.

Hva er forskjellen på selvkritikk og et dårlig selvbilde?

Selvkritikk er den prosessen eller stemmen som evaluerer og angriper oss, mens selvbilde er det samlede innholdet og forestillingene vi har om hvem vi er.

Kan selvkritikk føre til selvsabotasje?

Ja. Når selvkritikken skaper en overbevisning om at man uansett er mislykket, kan det føre til at man ubevisst gir opp, prokrastinerer eller saboterer egne muligheter for å slippe skuffelsen ved å mislykkes etter å ha prøvd.

Hvordan kan man dempe selvkritikken i hverdagen?

Ved å skille handling fra identitet, utfordre absolutte standarder, undersøke kritikerens underliggende funksjon, og aktivt trene opp en selvmedfølende indre dialog.

Kilder

Sentrale forskningskilder

• - Wakelin, K. E., Perman, G., & Simonds, L. M. (2022). Effectiveness of self-compassion-related interventions for reducing self-criticism: A systematic review and meta-analysis. Clinical Psychology & Psychotherapy.
• - Werner, A. M., et al. (2019). The clinical trait self-criticism and its relation to psychopathology: A systematic review – Update. Journal of Affective Disorders.
• - Brown, N., & Ashcroft, K. (2023). The Effectiveness of Compassion Focused Therapy for the Three Flows of Compassion, Self-Criticism, and Shame in Clinical Populations: A Systematic Review.
• - Brandenburg, D. D., et al. (2021). Managing shame and guilt in addiction: A pathway to recovery. Addictive Behaviors.
• - Batchelder, A. W., et al. (2022). The shame spiral of addiction: Negative self-conscious emotion and substance use. PLOS ONE.

Faglitteratur

• - Paul Gilbert – The Compassionate Mind
• - Kristin Neff – Self-Compassion: The Proven Power of Being Kind to Yourself
• - Christopher Germer – The Mindful Path to Self-Compassion
• - Møte med din indre kritiker – av psykologene Aksel Inge Sinding og Sigrid, ofte omtalt som Inge Sinding og Sigrid i fagformidling om selvkritikk og skam